Kva gjer ein spesialprest?

Foto: Arthur Kleiveland, Nordhordland

Eg har fått spørsmålet mange gongar. Og eg har lurt på kva eg skal svara. Les vidare og eg skal fortelja om den første tida i ny stilling som spesialprest i Nordhordland.

Etter at flyttelasset kom frå Oslo og eg begynte i jobben i midten av april, har eg allereie hatt mange hyggelege møter. Først med staben eg deler kontor med i kyrkjelydshuset i Alversund og dei tilsette ved fellesrådskontoret i Lonsvegen. Saman med sokneprest Geir Øy har eg besøkt ungdomssatsinga Salto i Knarvik senter, vore på Trafikksikkerheitsdag for ungdom i og ved Knarvik kyrkje, og starta planlegginga av neste års konfirmantopplegg og gudstenestene framover. Eg har treft på engasjerte leiarar i barnekor og søndagsskule og møtt ein god gjeng frå sokneråda i Alversund, Seim og Lygra. Som spesialprest for barn, ungdom og unge vaksne i desse tre sokna er det mange og varierte arbeidsoppgåver i vente. Blant anna i kyrkjekjellaren i Knarvik som vi håpar skal stå klar til jul. Det blir stas! Her er det mykje spennande å sjå fram til.

– Når kyrkjekjellaren står klar blir det kanskje den viktigaste arbeidsplassen din, sa prost Geir Sørebø i si helsing på kyrkjekaffien etter innsetjingsgudstenesta i Knarvik kyrkje 24. april.

Eg er takknemleg for den gode velkomsten mange av dykk gav kona mi Stine Karin og meg under den gudstenesta som du lesa meir om i Strilen og Avisa Nordhordland  (abonnement)

I løpet av mai ser eg fram til å få halda gudstenester både i Seim, Lygra og Knarvik kyrkje med dåp og nattverd, konfirmasjon og 17.mai-feiring. Eg kjem også til å møta nokre av vårens brudepar.

Innimellom dette har eg tenkt å i alle fall få meg ein tur på Stadion og forhåpentlegvis sjå Brann vinna. Eg har også planar om å korta ned på stabelen med banankassar og mala vidare i huset i Knarvik før eg rekk å bli eit år eldre – som eg har for vane å bli på denne tida av året. Så, kom mai du skjønne milde. Eg er klar for å møta deg til kvardag og fest!

Og du, bli gjerne ven med «Spesialprest Torbjørn» på Facebook! Ser deg plutseleg i ei av kyrkjene våre!?

 

Den stille uke

Teksten under om påsken er hentet fra www.kirken.no

Fra Palmesøndag går fastetida inn i en ny fase. Forberedelsen er over, og kirken går inn i den høytidelige markeringen av Jesu lidelse og død, som begynner med at Jesus rir inn i Jerusalem.

Markeringen av Jesu lidelse og død hører med til de aller eldste delene av kirkeåret, ja, egentlig er den utgangspunktet for hele tanken om å følge Jesus gjennom året.

På slutten av 300-tallet begynte man å markere lidelsesveien. At det først skjedde i Jerusalem, er kanskje ikke så overraskende. Der kunne man bokstavelig talt gå i Jesu fotspor. Nokså raskt spredte skikken seg i hele kirken, og ble en kraftig impuls til å leve seg inn i lidelsesfortellingen.

Kirkeklokkene tiet

I noen reformatoriske kirker, ikke minst de mer evangelikale, er lidelsesfortellingen tonet kraftig ned, men i Norge har den liturgiske feiringen alltid hatt en sterk posisjon både i gudstjenestene og i samfunnet.

Helt til for få år siden var Langfredag en stille dag også i samfunnet som helhet. Betegnelsen stille uke, kommer av at kirkeklokkene enten tiet helt i denne tida, eller at kolven (pendelen inni klokka) ble pakket inn i tøy, slik at klokkeklangen ble svært dempet.

«De hellige tre dager»

I vår tid har det foregått en fornyet bevisstgjøring omkring den liturgiske siden av feiringen. Det begynte med at den katolske kirken i 1955 restaurerte sin feiring, noe som har vært en sterk impuls for andre kirkesamfunn, også for Den norske kirke.

Tyngdepunktet i feiringen er gudstjenestene fra Skjærtorsdag ettermiddag til den store vigilien (våkegudstjenesten) natt til Påskedag. Det er mer vanlig å se de ulike gudstjenestene i denne perioden som deler av én stor liturgisk feiring, kalt «de hellige tre dager». Det øker også forståelsen for at hver kirke/menighet så langt som mulig må markere alle de forskjellige delene av denne tida.

Drømmejobb for ny prest

I flere år har Geir Øy tenkt at når det blir ledig stilling som prest i Knarvik, ville han søke. I begynnelsen av februar er han på plass.

– Jeg tenkte at dette er en sjanse jeg aldri får igjen. Det å arbeide i en ny kirke et sted hvor det aldri har vært kirke før, er spesielt, sier Geir Øy, 48.

Han kommer sammen med konen Hilde og deres voksne sønn Martin. Hans svigerfar bor på Knarvik og han har alt varmet opp ved å løpe halvmaraton under Knarvik-mila i høst.

Samarbeid

– Hva vil du som ny prest i Knarvik?

– Jeg vil svært gjerne være med på å bidra til at de som hører til Knarvik, Alversund, Seim og Lygra kirker opplever en åpen og romslig kirke og kjenner tilhørighet til kirken. Jeg vil samarbeide med alle gode krefter for å skape en levende menighet. Én svale gjør ingen sommer. Samarbeid er viktig for meg, sier Geir Øy.

Han kjenner til den store dugnadsjobben som er gjort over flere år for å reise en kirke i Knarvik. Nå har han stor tro på å fordele oppgavene på flest mulig for at ikke noen få skal slite seg ut. Han vil gjerne at mange skal kjenne at det gir mening å engasjere seg i kirkens arbeid.

Geir Øy er selv stril. Han er oppvokst på Lindås, gikk på barneskolen der og flyttet til Indre Arna da han begynte på ungdomsskolen.

– Lindås var min barndoms grønne dal, forteller Geir Øy.

Han gikk på Arna gymnas og tok et på Gimlekollen mediesenter i Kristiansand der han lærte radiojournalistikk. Etter militærtjenesten begynte han på Misjonshøgskolen i Stavanger. Mens han studerte, stiftet han familie med Hilde Vatne fra Sei, og de fikk sønnen Martin.

Endret planer

– Vi hadde først tenkt å reise til utlandet og arbeide for Misjonsselskapet. Ille lenge etter at studiet mitt var over, ble planene endret, og vil innstilte oss på å bli i Norge, sier Geir.

Han var først i Forsvaret et år, jobbet som kateket og lærer før han ble prest på Jørpeland i Strand kommune i Ryfylke.

– Det var et lykketreff. Jeg kom til en menighet der mange ville bidra til å utvikle menigheten og det var veldig trivelig å bo der, forteller Geir Øy.

Han karakteriseres som et positivt og åpent menneske som har lett for å få kontakt med folk. Han er kreativ og løsningsorientert. Dessuten liker han å holde kroppen i form og sprang New York maraton i fjor som ledsager for en blind. De siste årene har han ledet et asylmottak i Strand kommune.

Interessant erfaring

– Etter 13 år som prest kjente jeg at det var godt med avveksling. Asylmottaket hadde hatt mange ledere på kort tid og ønsket mer stabilitet. Jeg ble utfordret. Disse årene har vært en interessant og kjekk erfaring. For oss ansatte har det vært viktig å skape trygghet og forutsigbarhet for de 150 asylsøkerne som bor i 20 ulike boliger. Jeg har lært mye, sier Geir Øy.

8. februar 2015 innsettes han som ny sokneprest i Knarvik kirke. Han gleder seg over å komme nærmere storfamilien. Vel på plass vil han legge vekt på å holde kroppen i form. Han er glad i å springe og gå i fjellet. Dessuten nyter han vinteridrett og behersker ikke bare langrenn og telemark, også snowboard.

Kvifor er kyrkja plassert så langt frå gravplassen?

I samband med den nye kyrkja i Knarvik kjem det stadig spørsmål om mellom anna plassering, pengar og praktiske ting som kor ofte det vert gudsteneste og liknande. Me skal forsøkja å svara så godt me kan på det me får inn.

Kvifor er kyrkja plassert så langt frå gravplassen?
Gravplassen er for alle, uansett om dei tilhøyrer Den norske kyrkja, eit anna trussamfunn, ein annan religion, eller ingen religion i det heile. Gravferder kan haldast frå kyrkja, og det vert ikkje ein så lang veg å gå for fylgje, men me må ikkje gløyma at kyrkja er mest til bruk for dei levande og aktivitetar for alle. Med det i tankane så er plasseringa hensiktsmessig.

Knarvik kyrkjegård